Min erfaring med EF

Før jeg dro på utveksling, leste jeg flere utvekslingsblogger og de skrev alle sitt om organisasjonene de reiste med. Noen hadde gode erfaringer mens andre hadde ikke fullt så gode erfaringer - enda mange av dem reiste med samme organisasjon. Selv om man har dårlig erfaring med en organisasjon, kan en annen ha en super erfaring. Det finnes ikke én fasit, Her kommer MIN erfaring med EF.

Før avreise...

Rundt november 2009 tok jeg kontakt med EF i Oslo og fikk tilsendt søknadspapirer. Mars 2010 postet jeg søknaden min som inkluderte fire sider med personalia og personlige spørsmål, fotoalbum og helseattest. Jeg ville gjerne bli plassert i England, og søkte om å bli prioritert til England. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lov til å velge regionsvalg, ettersom jeg har katteallergi. Mamma ringte EF og spurte om det likevel var mulig å sette på en liten post-it-lapp på søknaden min om det likevel var mulig å bli plassert i Sør-England. Jeg krysset fingrene.

Etter EF hadde mottatt søknaden, fikk jeg tilgang til min egen studentprofil på nettsidene deres. Der var det masse nyttig informasjon. Hver måned før avreise sendte EF ut «Monthly Mailing» med forberedelsesmateriale. Det gjorde nervene mindre og spenningen større. I tillegg ble det lagt ut en PDF-fil på nettsidene deres hver måned. Jeg har ikke tilgang til disse filene lenger ettersom jeg er ferdig med forberedelsene, men hver måned var det et nytt tema: Ungdomskulturen i England, Å bo i en vertsfamilie, Engelsk kosthold, Språket og så videre. I posten fikk jeg også tilsendt en STOR HAUG av forberedelsesmateriale. Godt å ha.

5. mai fant jeg en konvolutt i postkassa med EF vertsfamilie-stempel på. Jeg hadde fått vertsfamilie! Det var en stor opptur og en stor nedtur. Les om det her.

Seinere i mai ble det holdt infomøte for alle EF-studenter bosatt i Oslo og omegn. Det var et godt planlagt møte med viktig informasjon for studentene og en god del beroliggende ord til bekymrede foreldre.

Seinere fikk jeg tilsendt fagvalg-papirer fra den engelske skolen min. Det ga absolutt ingen mening, så jeg ringte til kontoret i Oslo og kunne komme ned med en gang for å få hjelp. De ansatte på EF-kontoret var alltid svært hjelpsomme og det tok ikke lang tid før jeg fikk svar på mailene jeg sendte.

Avreisedagen. På flyplassen ble vi tatt godt vare på av noen damer fra EF som hjalp oss med å sjekke inn. Jeg ble egentlig mest irritert på at de måtte hjelpe oss så masse, hadde egentlig mest lyst til å si til dem: Hallo. «Jeg har reist tur-retur Texas og tur-retur Spania pluss reist rundt i Spania. Aleine. Pell deg vekk». Men ja. Da vi ankom Heathrow møtte vi noen EF-menn som også var hyggelige. Derifra ble vi kjørt i busser til Winchester hvor vi møtte de andre EF-studentene som allerede hadde vært på camp i to uker. Vi sov en natt der før ferden gikk videre til Isle of Wight neste morgen.

I England...

Etter jeg ankom England, ble jeg tatt hånd om av andre mennesker. Kontoret for sør-England ligger i Hastings. På øya er vi 12 utvekslingsstudenter fordelt på to Local Coordinators. Ingen av oss har de beste erfaringene med disse to koordinatorene. Jeg tror faktisk jeg kan si at ingen av oss er fornøyde. Åh, vi har så mange historier. Hannah (vertsøstera mi for de som enda ikke har fått med seg det) sendte mail til vår koordinator Suzanne tre uker etter ankomst. Hennes reaksjon var: Nei men vertsfamilien din er så fine mennesker, der kan du bo. Og for å gjøre en lang historie kort, var ikke Hannah på plass i ny vertsfamilie før i november. Vi som har S som vår koordinator har bare møtt henne én gang. Det var et halvtimes møte etter vi hadde bodd her i over en måned. Ellers ringer hun oss én gang i måneden, spør om hvordan det står til og hva vi gjorde forrige helg. Av en eller annen grunn har S fått et særdeles dårlig inntrykk av Hannah, så hun sladrer til meg om at «jeg er glad for at Hannah ikke endte opp med å bli min student, for hun hadde ikke rørt gulvet mitt», i tillegg til at hun sladrer om Hannah til studenten hun har hatt boende i tre år.

T, de andre studentenes koordinator, er ikke særlig mye bedre. Han reiser stadig vekk til London og er ikke lett å få tak i. Men T er i hvertfall en hyggelig fyr og jeg ringer alltid ham om jeg lurer på noe. I motsetning til mange andre koordinatorer i England, som inviterer EF-studentene hjem til seg én gang i måneden for oppsummering, så gjør ikke våre koordinatorer så mye ut av jobben sin. Det hadde nok vært godt for EF-gruppa vår å ha et månedlig møte, men i grunnen er det ikke noe stort savn.

Årets familieplasseringer har denne gjengen ikke vært heldige med. Halvparten av oss har byttet vertsfamilie! I datorekkefølge: Peter, Hannah, Sofie, meg selv, Ilyas og Theresa. Familiebytte er visstnok vanligere i England, men at halvparten har vært misfornøyde er vel heller litt for mye. Det er så tilfeldig hvor vi ble plassert. Jeg hadde kanskje vært fornøyd i Hannahs gamle familie (hennes tidligere vertssøster stortrives der), og Rebecca hadde kanskje funnet seg godt tilrette i min tidligere vertsfamilie.

En ting som jeg derimot er skuffet over, er EFs løfter om å «matche søknaden din til vertsfamilienes søknader». De lovet gull og grønne enger. Jeg la så mye arbeid i søknaden min og gledet meg virkelig til å få tildelt en familie med samme interesser som meg. Det kom som et sjokk da jeg spurte min tidligere vertsfamilie om hva som fikk dem til å velge min søknad: «Nei vi ble bare spurt av S om vi ville ha en norsk jente boende her i 10 måneder, og takket ja til det».

Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Til tross for de to koordinatorene vi har her på øya (som fikk litt for mye plass i dette innlegget), er jeg alt i alt godt fornøyd med EF. Og jeg kan med god samvittighet anbefale Education First til kommende utvekslingsstudenter!