Tilbake på den fine ø

Hei! Jeg er tilbake på øya igjen. På lørdag skreiv jeg et langt innlegg, men så ble det sletta, og på grunn av det, har jeg gått i dvale siden lørdag. Men nå er jeg tilbake og i rytme igjen. Her kommer spennende PhotoBoothbilder, siden jeg var lat.

Og fra Norge fikk jeg med meg min GameBoy!

Pokémon-skriveblokk! :D :D :D

A-magasinet fra de siste ukene!

Hello Kitty-skriveblokk!

Clinique ansiktsrens tilbake på plass!!!!!! Bare 152 kroner på Tax freen på Gardermoen, løp og kjøp!

Turen hjem til England gikk bra. (Det skulle vel bare mangle). I setet ved siden av meg, satt en mann Flyvertinna kom hele tiden bort til setet hans og spurte om han hadde det bra og om han ville ha noe. Så hun fôra ham med vin og kaffe. Så sa hun noe sånt som at «vi driver med litt lobbyvirksomhet for å komme på konserten ikveld. Kapteinen er også med på det». Og jeg ble så nysgjerrig! Det første jeg tenkte var KJENDIS. At han fyren ved siden av meg kanskje var KJENDIS. Men det skjønte jeg snart at han ikke var, da han begynte å fortelle om jobben sin: At han var i ferd med å starte et nytt selskap, at han var på vei til et møte i London, for å snakke om Dior og Chanel. Og på slutten av flyturen ga han henne visittkortet sitt! Og jeg ble så misunnelig. Det var så frustrerende ikke å høre alt hva de sa, og ikke å forstå alt hva de pratet om. Jeg ville bare vite hva dette handlet om.

Da jeg ventet på bagasjen min, trodde jeg dette nysgjerrighetsmaset var over. Men da dukket plutselig Thomas Numme opp! Kjendis!

Men uansett. Planen var å dra tilbake til England på lørdag. Men jeg savnet England så fælt at pappa flyttet flybilletten til fredag. Så jeg dro hjem til England på fredag, uten å si noe til vennene mine. På bussen fra London, hadde jeg trådløst internett (igjen), så jeg snakket med Carro om hva hun skulle gjøre den kvelden. Hun sa hun skulle til Newport med Fred. Så kom jeg hjem og spiste middag. Mobilen min var ute av batteri, så jeg fikk ikke ringt noen og hørt hvor de var. Jeg snakket med Hannah, hun sa at Carro og Sofie var hos Fred. Så Hannah tekstet Carro og sa: «Hei, er dere fortsatt hos Fred? Jeg vurderer å komme». Og til Fred tekstet hun at jeg skulle komme til Fred, men at han ikke måtte si noe.

Så gikk jeg til bussen. Og så ringer Carro. Tre ganger. Og jeg blir sur fordi jeg skjønner at noen har røpet at jeg er tilbake på øya, og jeg hadde gledet meg til å overraske dem. Men så får jeg en melding fra Carros mobil: «Hei, det er Fred, ta telefonen! Carro vil snart ha telefonen tilbake». Carros mobil ringer igjen, og Fred sier «Hey Dave, where you at mate? That's ait, see you soon» - altså latet som at han snakket med en kompis som skulle komme, for at Carro og Sofie ikke skulle skjønne noe.

Ilyas, Lennart og jeg dro til Wootton, der Fred bor. Gutta gikk inn først og jeg venta et par minutter før jeg løp inn i stua og ropte SURPRISE!!!!! Og gjett om de ble overrasket! Jeg fikk gode klemmer og Carro begynte å gråte. Vi hadde en fin kveld og det var innmari godt å være tilbake i et trygt miljø.

Og så gikk vi nesten helt tilbake til Newport etterpå. Tjohei bygdebarn.

Dagen etter, lørdag kveld, dro Sofie og jeg på Olivo og spiste pizza. Det var godt og vi hadde en god samtale. Sånne kvelder er fine og nødvendige.

When the moon hits your eye like a big pizza pie, that's amore! Jeg var fornøyd.

I går ettermiddag avtalte jeg med Sofie at vi igjen skulle dra til Newport. Jeg satt på Facebook før bussen min gikk, og Sofie pratet til meg tre minutter før jeg må gå, og sa at hun ikke rakk bussen, og at hun ikke kunne være i Newport mer enn en halvtime hvis hun tok neste buss. Men Carro hadde tenkt seg inn til byen, sier hun. Så jeg tenkte: Da kan jeg jo bare ringe Carro på veien. Så løp jeg til bussen, rakk bussen, men fant ut at jeg har glemt mobilen hjemme. Og bortsett fra mitt eget, hadde jeg ingen engelske numre i hodet. Så jeg tenkte: Girls night! Med meg selv! Så jeg satt meg ned på Olivo og tok en kopp te og skrev klisjéer ned i boka mi.

Og hvem tror du ikke dukket opp femten minutter seinere? Min kjære Carro! Isle of Wight og Newport er så lite at her finner man hverandre uansett. «Hvordan visste du at jeg var her?», spurte jeg Carro. «Nei du pleier jo å være her av og til, så jeg gikk for å se». Noen ganger elsker jeg bygda.

Etterpå ble vi sultne og jeg ville spise pizza på Olivo igjen, men Carro dro meg med på Hong Kong Express og vi bestilte kinamat. Så sparte jeg litt penger på det også. Og til regningen fikk vi Fortune Cookie!!!!! Det var første gang jeg spiste en sånn. Inni min sto det noe dumt om at jeg snart ville finne penger, men at «thought for tonight: Beware of the silent man and his dog that does not bark». Superlol.

<3 div="">