Noen ganger blir jeg lei meg.

Noen ganger blir jeg lei meg. Når jeg snakker med de hjemme i Norge, føler jeg ikke at jeg gjør noe annet enn å ramse opp. Og uansett hvor mye jeg forklarer, så vil de aldri være i stand til å forestille seg alt som hender her. De har ikke vært på de ulike stedene, de har ikke møtt menneskene. Så i stedet for å fortelle alt i detalj, lar jeg heller være å fortelle noe. Det er så mange inntrykk og følelser og forklaringer og detaljer og ting å fortelle om, at jeg orker ikke alltid. Og så føler jeg meg dårlig fordi jeg ikke forteller dem om hvordan jeg har det. Så føler jeg meg dårlig fordi jeg ikke savner Norge, skal jeg være ærlig så frykter jeg 23. juni 2011 mer enn noe annet. Og du kan tenke, men de vennene der visste du jo alltid at du skulle forlate. Dessuten er det bare ett år. Men da vi kom hit var vi bare nødt til å feste oss til hverandre, fortelle hverandre alt, for å komme nærme hverandre. Vi måtte ha noen å stole på. Det er en verden, vi er en vennegjeng. Dette er livet mitt. Forestill deg første året på videregående, alle de nye menneskene du møtte. Sommeren etter første klasse, følte du ikke at du hadde kjent bestevennene dine hele livet? Men det var jo bare ett år, hvordan kunne dere komme så nære hverandre? Jeg har det så himla bra her, skoledagene er kjedelige men hver helg er et nytt eventyr. Javisst er det kjedelige tider, men jeg kan ikke tenke meg å forlate dette. Når jeg kommer hjem til Norge, blir det som om alt er forsvunnet. Hvordan har du hatt det, da? vil Norge spørre. Jo, jeg har hatt året i mitt liv, og jeg savner det som satan. Ja, selvfølgelig savner du det, vil folk tenke. Men går det an å forestille seg den fysiske smerten av å savne noen? Hele livet mitt kommer til å oppløses 23. juni og alle drar til ulike steder og jeg gruer meg. Det er så mye jeg kunne sagt, slike tanker som dette vil det bli flere av, jeg beklager.