Jeg er stolt av meg selv!

Det er viktig å annerkjenne seg selv, selv om ting ikke alltid går din vei. Det er viktig å være glad i seg selv og å være stolt av seg selv for det man har gjort, hva man står for, og hvem man er. Og ja dette er klisje, men til syvende og sist har du bare deg selv. Janteloven kan brenne.

Jeg er stolt av meg selv, jeg. Jeg er stolt av alltid å ha kjørt min egen greie, av ikke å bli påvirket av andres meninger om meg, av å tørre å si i fra om noe ikke er som det skal, av å ha satt meg i respekt, av å ha egne meninger, av å stille opp for andre, av å være ærlig, av ikke å være redd for følelsene mine. Som alle mennesker, gjør jeg feil. Jeg gjør mange feil. Antagelig kan jeg være for direkte når jeg konfronterer vennene mine. Jeg kan være for ærlig for at det gjør godt for noen. Jeg kan få andre til å føle seg dårlig, jeg kan late som om jeg vet alt. Jeg kan ha for sterke meninger. Jeg kan være for tøff, for distré, for veslevoksen, for korttenkt, for dum. Men jeg har det godt med meg selv. Jeg er stolt av hvem jeg har blitt og hvem jeg er. Jeg er stolt av å ha selvtillit nok til å skrive dette innlegget.

I fullt navn har jeg skrevet til til avisa om kommunisme, seksualundervisning i skolen, depresjon og egoisme. Da jeg var 15 år dro jeg til Oppland og satt i en politisk skoledebatt foran 600 mennesker. Jeg har reist til USA på egen hånd. I sommer sto jeg opp midt på natta, tok taxi ned til byen, bussen til en flyplass utenfor Oslo, tok flyet til en by utenfor Barcelona, mistet bussen til en annen by, solte meg på plenen utenfor flyplassen i et par timer, tok neste buss som tok meg til feil by, fant en taxi med en sjåfør som bare snakket spansk, tok taxi til byen jeg skulle til, fant hotellet mitt og møtte mamma. Dette er ikke ting jeg roper ut til hele verden til en hver tid, men det er ting jeg er stolt over å ha gjort.

Jeg er stolt av at jeg forlot hele livet mitt hjemme i Norge. Mitt kjære Oslo, mamma og pappa, Mimmi og Biss, Mommo og Moffen, hele familien min, alle vennene mine. Rommet mitt, skolen min, trikken min, mamma og pappas trygge armer, mamma og pappas matlaging, alle rutinene mine, hele livet mitt. Jeg sto framfor en vegg, jeg hadde ikke peiling på hva som var bak. Livet mitt varte fram til 28. august, det var en absurd følelse og det var skremmende ikke å vite hva som ville befinne seg på andre siden av den store, skumle veggen.

28. august dukket plutselig opp og etter ti tusen millioner tårer og følelser, satt jeg på flyet til London. Jeg fløy avgårde fra alt jeg hadde og til et sted jeg ikke hadde noenting. Og hittil har jeg klart meg, etter mitt eget synspunkt (og ingen kan si noe i mot fordi jeg er den eneste som går i mine egne sko!), har jeg klart meg skremmende bra. Jeg gjør det bra på skolen, jeg har fått mange venner jeg kan fortelle alt til. Og jeg er en trofast blogger!

For en drøy måned siden, var jeg på et lite visitt i Norge. Grunnen til det var ikke hjemlengsel. En uke før, fikk jeg sjokkbeskjeden om at min umistelige Mimmi var borte. Jeg dro hjem til begravelsen hennes. Dagen før jeg dro hjem, ble mobilen min frasjålet.  Neste morgen våknet jeg opp midt på natta med kaldsvette på grunn av en feber på nærmere 39 grader, og satte snuten mot Norge, hvilket ble oppsummert her og her. For å gjøre «her og her»-historiene en kort(ere) historie: Jeg våknet opp to timer før jeg trengte, jeg båten over til fastlandet og fant ut at bussbillett til Heathrow og flybillett var borte. Først var det ingen hjelp å få noen steder, men tross hyperventilering, klarte jeg å ordne opp i bussbilletten, og jeg kom meg til flyplassen. Der hadde jeg referansenummeret, så flybilletten var også i boks. I sikkerhetskontrollen tok de den nye, dyre ansiktsrensen min og jeg trodde jeg skulle knekke sammen. Så måtte jeg vente et par timer på flyet, jeg kjøpte juice på Starbucks og svelget litt for mye smertestillende, feberen ville ikke gi seg. Jeg våknet til at det er boarding time, gikk til gaten, ventet på at alle har gått inn i flyet så jeg slapp å sitte der inne med feber lenger enn nødvendig. Så var mobilen jeg lånte av Carro er borte, og det var ikke mindre enn fem minutter til avgang. Og jeg hyperventilerte mer enn jeg trodde jeg kunne gjøre og mannen i skranken ringte mobilen, en mann i andre enden svarte, jeg løp tilbake og det virket umulig i denne feberen og kaoset, jeg fikk mobilen, løp tilbake og trodde jeg skulle besvime i det jeg satt meg ned i setet. Og jeg kom meg til Gardermoen og jeg er jævlig stolt over å ha klart det.

Et par uker etterpå bar det avgårde til Bouremouth. Jeg svidde av alle pengene mine. 10 kroner hadde jeg igjen. Jeg mistet bussen tilbake til Southampton, så jeg måtte sove hos Rita enda en natt. Mamma (og dette hadde du god grunn til, det er ikke for å henge deg ut) klikket på meg i telefonen, og jeg gråt, hun prøvde å bestille ny billett, men det funket ikke. Rita skulle til London med buss neste morgen, men i dette kaoset fikk hun beskjed om at venninna hennes ikke var der, så hun kunne ikke dra. Og bussen neste morgen kjørte via Southampton. Lykke i ulykke. Neste morgen, Rita ga meg billetten og lånte meg 50 kroner ti tilfelle noe skulle skje, jeg mistet bussen fra huset til byen og måtte gå i 40 minutter. På veien lakk juiceflaska i sekken og det essensielle i livet mitt var fyllt med juice: Mobil, lommebok, almanakk, pennal, iPod, headset, skriveblokk. På busstasjonen fortalte sjåføren meg at Ritas bussbillett til London ikke gikk via Southampton. Jeg løp inn på kontroret til en skummel mann, endte opp med å gi ham de 50 spenna jeg har igjen for å endre billetten, fikk en ny billett, måtte løpe ut for å rekke den bussen, jeg kom meg inn på bussen. To minutter seinere oppdaget jeg at lommeboka var borte, jeg begynte å hyperventilere igjen, fikk bussen til å slippe meg av på en motorvei, løp hylende gjennom et parkeringshus, fant busskontoret og der var lommeboka. Så der var jeg stuck i en fremmed by, med tre ugyldige billetter verdt 300 kroner og en tom lommebok, så jeg la meg på en benk og sovnet. Neste buss til Southampton, jeg tok meg sammen og fortalte sjåføren hele historien om utveksling, mistet buss i går, må tilbake i dag, tom for penger, tre ugyldige billetter, men til slutt klarte jeg ikke mer og begynte å gråte igjen og han klemte meg og lot meg bli med på bussen. Og jeg er så himla distré og dum og vimsete, men jeg er så himla stolt av å ha klart meg likevel.

Jeg er stolt av hva jeg har klart, på tross av motgang. Jeg er stolt av min egen viljestyrke og selvstendighet. Jeg er fornøyd med meg selv for akkurat den jeg er. Nå utfordrer jeg hele verden til å tenke på hvorfor du er stolt av deg selv!