Tjohei. Reisefeberen stiger mer og mer for hver dag. Jeg føler at jeg henger etter alle andre, siden nesten alle andre allerede har reist, men hei, dette er mitt liv. Det er elleve dager til kofferten er pakka og jeg drar med meg livet mitt ned til en liten øy. Disse elleve dagene er mine elleve dager. Det er fint å ha gode venninner som også skal reise, det er godt å prate med noen i samme situasjon.
Noen dager er vanskelige fordi jeg ser tiden framover som et lite kaos, alt er løst og ingenting er fast. Alt jeg forholder meg til er midlertidig. Livet mitt nå er disse elleve dagene, jeg lever bare i elleve dager framover. Foran der er en vegg, jeg tror det blir nervepirrende helt til jeg kommer forbi veggen. For å gjøre det litt fiktivt.
Jeg er jo over hodet ikke redd for hva som er på baksiden av veggen. Det løser seg, det gjør det jo alltid. Jeg er bare redd for å miste det jeg har i Norge, redd for å gå glipp av livet i Norge, redd for å falle av.
Det blir en stor omvending: rutiner, oppgaver, forventninger. Hva om de for eksempel ikke har oppvaskmaskin? Jeg prøver å komme på flere «hva om»-spørsmål, men kommer ikke på noe, antagelig blir det mange forandringer der nede som jeg aldri kan forestille meg på forhånd. Det blir nok noen sjokk å komme seg over.
I det siste har jeg tatt skikkelige opprydninger på rommene mine, tatt med alle klærne mine til mamma og lagt til side alt jeg ikke bruker lenger. Mamma og jeg skal selge klær i Birkelunden på søndag! Det er fascinerende hvor mye klær jeg slutter å bruke. Så, etter oppfordring fra Ea, som reiser om åtte dager, begynte jeg i går å pakke. Det var kick. Klærne var greie nok å plukke ut, men det blir vel verre når jeg er nødt til å fjerne noen av dem. Det koseligste var vel å finne fram minner og bilder som jeg skal ha med.
Ragni has it: Det er nesten som en renselsesprosess. Jeg føler meg klar for en ny start.
Noen dager er vanskelige fordi jeg ser tiden framover som et lite kaos, alt er løst og ingenting er fast. Alt jeg forholder meg til er midlertidig. Livet mitt nå er disse elleve dagene, jeg lever bare i elleve dager framover. Foran der er en vegg, jeg tror det blir nervepirrende helt til jeg kommer forbi veggen. For å gjøre det litt fiktivt.
Jeg er jo over hodet ikke redd for hva som er på baksiden av veggen. Det løser seg, det gjør det jo alltid. Jeg er bare redd for å miste det jeg har i Norge, redd for å gå glipp av livet i Norge, redd for å falle av.
Det blir en stor omvending: rutiner, oppgaver, forventninger. Hva om de for eksempel ikke har oppvaskmaskin? Jeg prøver å komme på flere «hva om»-spørsmål, men kommer ikke på noe, antagelig blir det mange forandringer der nede som jeg aldri kan forestille meg på forhånd. Det blir nok noen sjokk å komme seg over.
I det siste har jeg tatt skikkelige opprydninger på rommene mine, tatt med alle klærne mine til mamma og lagt til side alt jeg ikke bruker lenger. Mamma og jeg skal selge klær i Birkelunden på søndag! Det er fascinerende hvor mye klær jeg slutter å bruke. Så, etter oppfordring fra Ea, som reiser om åtte dager, begynte jeg i går å pakke. Det var kick. Klærne var greie nok å plukke ut, men det blir vel verre når jeg er nødt til å fjerne noen av dem. Det koseligste var vel å finne fram minner og bilder som jeg skal ha med.
Ragni has it: Det er nesten som en renselsesprosess. Jeg føler meg klar for en ny start.
Tenk på det nye eventyret som venter på deg i England. Det blir bra :)
SvarSlettDet blir supert, jeg gleder meg skikkelig nå! Har begynt å pakke selv, men har på følelsen jeg må på storshopping når jeg kommer ned! ^^
SvarSlettUtrolig bra skrevet! Forklarte den følelsen mange utvekslingsstudenter for tiden sitter med trur eg :)
SvarSlettmilla: takk for det! det er rare følelser og ikke alltid like lett å forklare. men det er deilig å kjenne seg igjen i hva andre skriver.
SvarSlettKjære kjære Ida. Du overlever, du overlever alltid.
SvarSlettUansett så har jeg blitt fortalt at man aldri taper noe på å reise bort, det skjer jo nesten aldri noe uansett. Men jeg er fortsatt redd for at de glemmer meg, at de ikke tenker på meg, for jeg kommer til å tenke på dem, det vet jeg.
Kanskje jeg også skal pakke.
Hilsen en som er en båt uten anker, som går uten sko og håper hun er fri.
kjære kjære r. du er fri. jeg er fri. vi er fri. og det er faen så digg, hæ?
SvarSlettdet gaar nok greit, jeg har det kjempefint, tror nok du vil det ogsaa. det er litt deilig med en ny start. her er jeg en av dem som kan snakke med alle og henge med alle, mens hjemme hadde alle kjent meg siden saann 1. klasse, og jeg hadde allerede et stempel og folk nektet aa endre syn, mens her kjenner ingen meg og jeg kan vaere hvem jeg vil. og de utenlandske folkene er SAA UTROLIG MYE KULERE ENN NORDMENN. herregud, ungdommene vaare er saa utrolig kjipe. svenskene f eks er supre! du kommer til aa digge det her!
SvarSlettSv: Mhm! Og jeg begynte faktisk ogsså å innse mer at jeg skal reise.
SvarSlettÅja, da har vel du litt mer mot enn meg, for som sagt så kom jeg i litt sjokktilstand og hadde ingen anelse om hva jeg skulle si.. :p
Ja, det er det! :)
Gleder meg til å lese om hva du opplever i England :D Kos deg de siste dagene før avreise :)
SvarSlett