Vertsfamilie! England, here I come!

Jada! I dag har jeg fri og derfor gikk jeg på trening og så tok jeg sol. Svett og brun kom jeg hjem og sjekket postkassa. Og hva var det som dukket opp der? Et brev med «Host family»-stempel på! Selvfølgelig klarte jeg ikke å vente med å åpne det, så jeg ropte og skreik uforståelige ord ute på gata. Heldigvis var det midt på dagen, så ingen kunne se den rare reaksjonen min! Jeg tror aldri jeg har hatt en så merkelig reaksjon! WOHOOOO!

Jeg åpnet konvolutten og det tok sin tid før jeg skjønte hvor jeg hadde kommet, men så fant jeg det ut: ENGLAND! Landet jeg ville komme til! Men da jeg kom inn, snudde lykken brått. Som en urban jente oppvokst i Oslo med interesse for politikk, klær og musikk, var dette alt annet enn jeg hadde ventet meg. Jeg hadde blitt plassert på en øy, med et ektepar som er eldre enn besteforeldra mine, uten barn boende hjemme. Stedet de bor er veldig landlig, noe jeg over hodet ikke er vant til. I tillegg hadde jeg blitt plassert på en sportsskole med uniform! Jeg ble utrolig forvirra: Både glad for å bli plassert i sør-England (rett ved Brighton og ca to timer unna London), men fortvila for alt det andre.

Så ringte jeg mamma og pappa, og mamma kom hjem for å trøste. Tårene var ustoppelige og jeg var helt i tåke. Mamma ringte EF og forhørte seg om mulighetene. De var imøtekommende, men konklusjonen var vel at det igrunnen ikke er mulig å bytte familie før man har prøvd å bo der. Etter å ha hørt det, roet jeg meg. Det er nok lurt og faktisk litt godt at det ikke er mulig å bytte. Hadde det vært mulig, ville jeg ha stått ovenfor et enormt vanskelig valg.

Men så kom gledestårene. For dette året kan bli fantastisk. Det blir fantastisk fordi jeg skal gjøre det fantastisk! EF sitt slagord er ganske kleint, men dog veldig sant: «It's not right, it's not wrong, it's just different». Og det er noe jeg skal tenke mye på. Dette ekteparet har valgt min søknad, ikke fordi de er gamle og umoderne, men fordi de ønsker at en ungdom akkurat som MEG skal bo i huset deres i et år! Det er masse positivt ved plasseringen min: At ekteparet ikke har hjemmeboende barn, gjør meg faktisk ingenting. Jeg er enebarn og oppvokst i mamma og pappas vennegjeng. Jeg er både vant til og det er noe jeg liker å bo uten andre barn/ungdommer. Vertsfamilien min og jeg deler mange av de samme interessene: Board games, eating out, museums, reading, shopping, theatre og travelling.

EF kunne fortelle at skolen min har en sportslinje. Men på hjemmesiden er det en liste over fag, og det er maaange fag jeg kan tenke meg å ta! At det er et mijø for å være med på aktiviteter etter skolen er jo bare superbra, det er sånn man får venner! Og at jeg må bruke uniform - det er bare noe å leve med. Dessuten har jeg blitt plassert på en øy som mamma og pappa også har vært på. Den heter ISLE OF WIGHT, og er visstnok Englands svar på Florida! Isle of Wight er England i et nøtteskall. Se på dette da, helt sykt vakkert! Og siden det er i sør-England, betyr det at sommeren er lang og vinteren kort! What more can you ask for?

Isle of Wight


Kysten i Sandown, mitt nye nabolag


En harmonisk gate i Godshill Village, Isle of Wight


Skolen min, Sandown High School (1500 elever)


Mac har ikke Paint, så jeg får ikke tegnet på hvor på kartet Isle of Wight ligger. Men du ser det kanskje likevel, rett ovenfor de blå store bokstavene «English Channel» helt nederst på kartet. Der ligger det. Perfekt plassering, hva?

Du lurer kanskje på hva familien min heter! De heter PAULINE & JOHN SYKES, så det blir enkle navn å huske. De har ikke mail, så jeg er nødt til å ringe dem. Herregud! Det blir gøy og skummelt. Jeg håper de har internett, hvis ikke veit jeg seriøst ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har blitt plassert i hjertet av England!